Året 1814 ble viktig for anlegget på Horten

Da kong Fredrik 6. av Danmark-Norge 14.januar 1814 skrev under forhandlingene i Kiel og måtte avstå Norge til kong Karl 13. av Sverige hadde spillet om vår fremtid allerede pågått en stund. Det er ingen hemmelighet at Sverige i årtider hadde ønsket seg Norge. At Sverige nå hadde kommet i posisjon til å overta nabolandet, skyldtes Napoleons-krigene og til dels Fredrik 6.s feilslåtte utenrikspolitikk.

 

Danmark-Norge var på den tapende siden av krigen og mot oss hadde vi Russland, Storbritannia og Sverige. Etter 434 års politisk forbindelse mellom Danmark og Norge var det slutt på den tiden som i norsk historie er betegnet som «en nesten 500 år lang mørk vinternatt».

 

For bedre å forstå hendelsene i Norge i og etter 1814 og for deretter bedre også forstå hvilken betydning dette skulle få for valget av Hortenstangen (Karljohansvern) må vi ta med noe av historien som førte frem til unionen med Sverige og de forutsetningene dette gav for opprettelsen av marinens hovedbase på Horten.

 

Norge en brikke i den store krigen

Den nøytralitetslinjen Danmark-Norge hadde valgt under Napoleons-krigen sto under sterkt press. Alle forsøk fra de krigførende parter om å få Danmark-Norge til å engasjere seg var avvist, nøytralitetslinjen ble opprettholdt.

Russland, Sverige, Storbritannia og Frankrike hadde ulike motiver og mål underveis i konflikten. Allianser ble inngått og brutt, alt etter hva som tjente den enkelte nasjonen mest i øyeblikket.

Til slutt ble det umulig for Danmark-Norge ikke å velge side i konflikten, både fra fransk og britisk side ble det i august 1807 stilt ultimatum – allianse eller krig.

 

Flåte ranet 1807

Britene kunne ikke under noen omstendighet akseptere at den dansk-norske flåten kom under Napoleons kontroll. Frykten for at det store antallet fartøyer skulle bli brukt til invasjon av Storbritannia var nok mindre viktig enn britenes behov for en fri og uhindret passasje mellom de danske stredene. Østensjøhandelen var økonomisk livsviktig for britene og de alliertes krigsinnsats.

Britene fremsatt derfor 6.august et ultimatum ovenfor Danmark-Norge. Enten allianse som innebar at flåten ble stilt under britisk kommando, eller en utlevering av flåten til Storbritannia som pant på helstatens nøytralitet. Samtidig var det innledet fredsforhandlinger mellom Russland og Frankrike. Britene følte frykt for at den danske flåte kunne falle på Napoleons hender.

For å gjøre en lang historie kort – etter tre netter med terrorbombing av København med det den gang moderne beleiringsskytset, brannraketter, ble det innledet forhandlinger og 7.september ble kapitulasjonen undertegnet.

 

Det første, og for britene viktigste, punktet i avtalen som ble undertegnet var kravet om utlevering av orlogsflåten (krigsskipene) og alt dens materiell. I de påfølgende seks ukene ble flåten klargjort og 20. oktober forlot de Sjælland med en fult utrustet flåte bestående av 15 linjeskip, 15 fregatter, 7 brigger og en rekke mindre fartøyer. Et linjeskip i dokk og tre under bygging ble i tillegg ødelagt. En av verdens største krigsflåter var tapt for Danmark-Norge. 

 

Kampen om Norge

Nå gikk situasjonen raskt fra ille til verre for Danmark-Norge. Storbritannia presset den danske kronprins Fredrik til å gå med på deres side i krigen mot Napoleon. For kronprinsen ble dette umulig og en slik allianse ville med stor sannsynlighet bety at storstaten var tapt og at Danmark-Norge forsvant fra Europakartet. Det var bare Napoleon som ville garantere for helstatens territoriale integritet, et fortsatt Danmark-Norge.

I realiteten sto Fredrik, som i 1808 hadde blitt konge, ovenfor et vanskelig valg som uansett utfall ville kunne få dramatisk følger for landet han nylig hadde arvet. Fredrik 6. mente det bare var en sterk krigsinnsats på Napoleons side og som førte til seier, som kunne redde helstaten Danmark-Norge. Krigen var nå i realiteten en krig om Norge. Dermed gikk Danmark-Norge inn i krigen på fransk side og vi var i kamp mot Russland og Storbritannia. Snart dukket en tredje part opp i kampen, med et klart mål om endelig å vinne Norge - vårt naboland Sverige - med kronprins Carl Johan som regent.

 

Carl Johans spill for å sikre seg Norge

Kronprins Carl Johan, som i praksis var den som styrte Sverige, fordi Kongen var sterkt preget av alderdomssvakhet (dement), hadde allerede i 1812 satt stopper for de svenske forventningene om å vinne tilbake Finland fra Russland. I stedet hadde han lovet å støtte Russlands kamp mot Napoleon, men ikke uten en baktanke.

Som gjenytelse ønsket han at Russland støttet en svensk plan om å gå til krig mot Danmark og etter å ha vunnet denne, bli sittende med Norge. Nå ble ikke dette noe av, fordi Russland ble angrepet av Napoleon høsten 1812, kampene var harde og det ble ikke mulig for russerne å støtte et svensk angrep mot Danmark. Derfor ble planene lagt på is. Angrepet på Russland ble for øvrig en katastrofe for Napoleon, som stod svekket tilbake.

I mars 1813 inngikk Sverige derfor også en allianse med Storbritannia. I kampen mot Napoleon lovet Carl Johan å stille med svenske tropper i en felles Nordarmé, som han selv skulle lede. Til gjengjeld skulle britene ikke legge hindringer i veien for en svensk-norsk union. Fordi britenes traktater måtte godkjennes av Parlamentet, som hadde stor sympati for Norge, ble det fremstilt som Norge skulle «frigis fra dansk undertrykkelse».

Dette punktet ble avgjørende og la et visst press på Sverige ved de seinere forhandlingene mellom Sverige og Norge. Uten britenes sympati for Norge ville Norge trolig ikke kommet like lett ut av forhandlingene høsten 1814.

Etter det store slaget ved Leipzig 16.-19. oktober 1813, skulle Nordarméen egentlig gått vestover og fortsatt kampene mot Napoleon. Fordi Carl Johan ikke stolte fullt ut på løftet om å få Norge, valgte han i stedet å gå nordover mot danske Holstein. Det danske hjelpekorpset kjempet tappert i noen uker og reddet seg til slutt inn i en festning i byen Rendsburg (mellom Lübeck og Flensburg).

​

​

​

​

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kanonbåt krigen og britisk blokade

Etter at engelskmennene i 1807 hadde seilt bort med den store dansk-norske flåten, etter det som seinere er betegnet som flåteranet, gikk Danmark-Norge inn i en tung tid. En viktig del av kampen mot Storbritannia var forsøkene på å ramme den britiske sjøfarten, ikke minst gjaldt dette handelsfartøyene og de livsviktige forsyningene. Det viktigste operasjonsområdet var de danske stredene, Øresund og Storebælt, men også Skagerrak. Marinen som hadde mistet sine mange store fartøy under flåteranet, førte denne kampen i hovedsak med kanonbåter. Et annet trekk ved kampene var at Kongen utrustet kapere, der investorene kunne forene økonomisk gevinst med patriotisk krigsinnsats.

I Norge var ikke situasjonen så ulik den langs danskekysten, i tillegg til kanonbåter var det også noen orlogsbrigger, som hadde tjenestegjort i Norge under flåteranet. Også langs norske kysten ble kaper virksomheten etablert, men ingenting tyder på at det ble en stor og lukrativ virksomhet som hadde stor militær betydning. Et uromoment var det likevel og bandt opp britiske ressurser.

Ute i Skagerrak seilte de engelske krigsfartøyene vaktsomt på jakt etter skip og båter som forsøkte å ta seg over fra Norge til Danmark eller andre veien.

Straks krigen var en realitet og blokaden var et faktum ble det nødvendig for kongen i Danmark å delegere viktige administrative fullmakter til Den interimistiske regjeringskommisjon for Norge som ble ledet av kommanderende general i det sønnafjelske militærdistrikt, Christian August av Agustenborg.  Kommisjonen ivaretok livsviktige norske interesser der en av de viktigste oppgavene ble arbeidet med å forsyne Norge med korn. For Norge ble blokaden er katastrofe, folk sultet i hjel.  Til å begynne med kunne vi nå Danmark gjennom Sverige, men da svenskene gikk med i krigen på engelsk og russisk side, mot Frankrike og Danmark opphørte også den muligheten.

Kommisjonen arbeidet med en rekke saker og ble en stemme i utenrikspolitiske saker, blant annet la kommisjonen i februar 1809 sterkt press på kongen for å selv å få lov til å få til en våpenstillstand med Storbritannia og Sverige for å sikre tilgang på mat og andre livsviktige varer. Dette ble gjentatt i juni samme år, men ble begge ganger avvist av kongen med begrunnelse i helstatspolitiske begrunnelser. Det er ingen tvil om at disse utspillene og avslagene, sammen med den lidelse dette medførte gav grobunnen for den sterke selvstendighetstrangen som vokste frem i Norge.

I Danmark så etter hvert Kong Frederik VI hvilken vei det bar i krigene som pågikk og gjorde et forsøk på å skifte side i konflikten. Da var det for sent, for Russland og Storbritannia sto ved sin avtale med Sverige. Frederik VI fornyet da heller sin allianse med Napoleon og lovet å sende et hjelpekorps på 12.000 mann sørover. Samtidig sendte han sin fetter Christian Frederik til Norge – for å bidra til å sikre norsk velvilje i forhold til Danmark.

 

Hungersnød og desperasjon i Norge

Under arbeidet med å forsøke å sikre kornforsyningene til Norge hadde grev Hermann Wedel Jarlsberg høsten 1807 tilbudt seg å hjelpe til å fremme kornhandelen og han ledet snart den nyopprettede «provideringskommisjon» (forsyningskommisjon).  I desember 1808 ble han utnevnt til medlem i regjeringskommisjonen. Hans faglige dyktighet må ha vært avgjørende, for det var vel kjent at Wedel var motstander av eneveldet og dets ineffektive byråkrati. Wedel var i tillegg kjent for å ønske en sterkere tilknytning til Storbritannia. Nå så han mulighet for å drive norsk utenrikspolitikk.

Hos Wedel bygde det seg frem en tanke om at Norge skulle forlate eneveldet og på egenhånd inngikk i statsforbindelse med Sveige. Historikeren Jacob S. Worm-Müller har formulert grevens plan på følgende måte:

«Det synes som Wedel har tænkt sig at sikre sig magten ved et militært opprør og en bondereisning og derefter indkalde en repræsentativ forsamling, som skulde overlate Christian August styret og beslutte at indgaa en forening med Sverige paa basis av «at Norge har sin egen repræsentation efter lighedens grundsætninger – sine egne love, finance-indretninger m.v.»»

Skulle dette lykkes var det en forutsetning at prins Christian August var villig til å forene rollen som norsk opprører og svensk tronpretendent. Det var han ikke, skriver Ole Fjeldbæk i Aschehougs Norges historie (bind 7), han var i en dobbelt rolle og i slutten av mai 1809 gav han til kjenne sitt kandidatur til å overta som svensk tronfølger. Han ble valgt 18.juli til svensk tronarving. Ved den store avskjedsfesten i Christiania i slutten av desember 1809 ble han hyllet og takket for sin innsats for Norge i tiden han hadde vært her. 4.januar 1810 forlot han Norge, da hadde helsen allerede begynt å skrante. Han døde av hjertesvikt under en manøver 28. mai. hans død åpnet døren for at franske Bernadotte, seinere Carl Johan blir valgt til kronprins av Sverige. I Norge var selvstendighetstanken for lengst sådd og selv om Wedel Jarlsberg kommer i noen merkelige dobbeltroller ved å oppsi troskapseden til danskekongen og være agitator for forbindelse med Sverige, fortsetter han arbeidet i kornforsyningen.  Men mye var forandret, uten prinsen sto Wedel svekket tilbake og snart tok Fredrik 6. grep for å holde regjeringskommisjon i et fastere grep. I kommisjonens brev av 24.juli 1809 fremgår det klart hvilken situasjon landet er i etter de mange prøvelsene. Dette dokumentet er kanskje den enkelt hendelse som sterkest påvirket København.

Etter at Christian August reiste i januar 1810 kom kongens fetter Fredrik av Hessen til Norge som visestattholder, et land som i prinsippet har kapitulert etter to års krig.

 

Arveprins Christian Fredrik til Norge

Norge var fortsatt i krig og matmangel var igjen påtrengende, etter at avlingene i 1812 slo feil. Dette var bakteppet da den danske arveprinsen Christian Fredrik 22.mai 1813 gikk i land ved Hvaler etter en dramatisk overfart blant fiendes fartøyer. Han kunne kaste forkledningen som matros og forberede seg på reisen til Christiania. Han var utnevnt til stattholder. Det tok ikke lang tid før han skapte en begeistring og hengivenhet. Han imponerte særlig med sine språkkunnskaper og uttrykte seg godt både på papir og i daglig tale. Han skulle nå ta fatt på den tunge oppgaven med å skape optimisme og bedre kår for et land sterkt preget av nærmere seks års krig og lite mat. Krigen hadde styrket felleskaps-følelsen, men Norge var et land med store sosiale forskjeller.

I 1813 var det fortsatt så stor matmangel i Norge at det brøt ut noe så uvanlig som regelrett hungersopptøyer i en rekke norske byer. Dødeligheten fra 1812 var redusert, men krisen langt fra over. Etter bare en måned i Norge reiste Stattholderen ut på reise i landet. Han brukte også tiden på å skaffe seg oversikt over Forsvaret. En gruppe fagmilitære fikk i oppdrag å lage en rapport om forsvaret.

I september 1813 kom krigen mot Sverige som det lenge hadde vært klart måtte komme. Christian Fredrik hadde fått personlig ordre fra kongen om å innlede en angrepskrig og marsjere som mot Göteborg. I likhet med Christian August i 1809 unnlot han å følge ordre, under påskudd av at soldatene manglet utstyr og forsyninger. Prinsen kan ha hatt flere grunner til ikke å sende norske soldater i krig. En avgjørende grunn kan ha vært at Christian Fredrik ikke hadde noen erfaring med krig og var lite lysten på å blottstille seg i rollen som feltherre. Da var den administrative siden av oppgavene mer innenfor hans interesse - og kunnskapsfelt. Det skjedde mye og viktige ting under hans administrative ledelse og an tok selv ansvaret for en rekke oppgaver. Blant disse var forsyningsspørsmålet.

​

​

Et fattig land

 Norge må nærmest regnes for et u-land i 1814. Det sto ikke særlig godt til med en nasjon utarmet etter kriger. Det norske landbruket hadde flere magre og feilslåtte avlinger i den samme perioden. Norge var et fattig og nedslitt land som skulle bygges opp i den første tiden etter unionen med Sverige. Freden var til å begynne med heller ingen velsignelse for utadvendte norske næringer. Trelasthandelen slett tungt, etter mange gode år med krig i Europa. Nå møtte Norge kamp om leveransene, blant annet fra Canada. Heller ikke Nederland og Frankrike som gjennom flere tiår hadde vært mottager av norsk tømmer var kjøpevillig. En kortvarig høykonjuktur gjorde heller ikke situasjonen lysere. Norske fiskevarer hadde en litt lysere situasjon, men mange av de tradisjonelle mottakerlandene, hadde etter år med krig, fått nye og mer kontinentale vaner og leverandører. De fleste næringer hadde en svak periode i de første årene etter 1814. Vi må først frem til etter 1820 for å finne en merkbar oppgang.

 

Forhandlingene i Kiel

Svenskene hadde ertet på seg flere av sine allierte da Carl Johan etter slaget ved Leipzig bestemte seg for ikke å gå mot Napoleon slik det var avtalt. Han var under sterkt press og må etter press fra britene godta at Norge får en mer selvstendig stilling en det svenskene hadde sett for seg. Den viktige paragraf 4;

«Norge skal tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige og utgjøre ett kongerike, forent med Sverige»

I avtalene som ble inngått 14. januar 1814 ble det også slått fast at Norge skulle ha sine egne lover, universitet, nasjonalbank, og sin egen forsvarshær.

I følge Kieltraktaten skulle alle fiendtligheter opphøre. Kong Fredrik skulle fristille alle nordmenn i forhold til deres troskapsed  til han som konge.

Først 24. januar får Christian Fredrik bekreftet resultatet av Kielfreden, med det er hans funksjonstid som norsk stattholder over, og Fredrik VI ber han returnere til Danmark så snart han har ordnet ed overleveringen til de svenske utsendingene. Men Christian Fredrik har andre planer.